Ligger på gulvet.
Taket er gult og skittent.
Natt.
Regnet som pisker vinduet.
Spiser solen.
Regnet som pisker vinduet.
Natt.
Ta meg tilbake.
Skitne ord skrevet på gulvet,
I en fantastisk spiral.
Enorm.
Meg som sentrum.
Natt.
Uten å ville
Åpne brevet,
Åpnet brevet likevel,
Bare for å se
Deg der.
Med alle dine stemmer.
Med alle dine blikk.
Med alle dine mennesker og ansikter.
Bare for å skrike til bildet:
Du har gjort en dårlig jobb!
Natt.
Stillhet.
Natt.
*
Denne døren er åpen. Hysj. Kan du høre det? Hysj. Vær stille. Trekk pusten. Kan du høre det?
Det er over nå.
Den grønne tåken har lagt seg, og teateret syder ikke lenger av stemmer. Vi svømmer gjennom køen for å komme oss ut. Men køen er ikke der mer, og køen er ingenting nå.
Natt.
Gangene i teateret er fylt av speil, og, i en rekke av tusen speil, viste mitt ansikt seg aldri. Falt til knærne med en naken dokke i armene. Gråtende. Jeg reiste meg igjen, forbannet meg selv, åpnet øynene, så meg rundt. Tomhet. Vi svømte videre, denne gangen gjennom et speil, som, på den andre siden, var fullstendig tomt. Men på vår side, den vi svømte fra: liv. Mennesker. Byer. Musikk. Sanger. Stemmer.
Og vi hørte raslingen fra tusen lenker, uten å se lenkene.
Og vi hørte stemmer som gjennom en sky av is.
Og vi så ingenting.
Og vi svømte tilbake.
Den livløse dukken bak meg. Fast i hendene mine.
Du var taus.
Sa ingenting.
Svømte foran meg. Viste vei.
Men var veien riktig?
Nei.
Var det feil vei?
Nei.















