Jeg begynner å lure på om inspirasjonen min har begynt å komme tilbake. Ting føles litt lysere, og det føles lettere å skape ting. Det er en vidunderlig følelse. Som om jeg våkner fra en forferdelig lang søvn i et varmt rom med veldig tung løft, og endelig får åpnet vinduet og flerret av meg dynen. Deilig.
Dessverre er jeg ikke i stand til å leve av kreasjonene mine, så jeg ser meg om etter jobber, men av 486 annonser var det ingen som passet meg. Jeg er registrert som arbeidssøker på NAV.no, men får ikke ført inn alt jeg har gjort på CV-en min der, siden kunstskole tydeligvis ikke er utdanning, og utsmyknigsoppdrag samt utstillinger ikke er praksis.
Merkelig det der.
Så CV-en min er langt ifra oppdatert, selv om den burde vært det, og det er ganske så irriterende.
Spesielt irriterende er det siden NAV maser om at jeg må oppdatere den. Ja, tenk det da, jeg hadde gjort det dersom jeg kunne skrive inn utdanning OG LIGNENDE i fritekst, i stedet for å måtte velge det fra bokser. For de er tydeligvis svært mangelfulle. I følge dem finnes ikke kunstskolen i Rogaland, og kunstner er ikke et yrke.
I hvert fall ikke et yrke det er verdt å ta seriøst. Kunsthøyskolen i Oslo, derimot, var et av alternativene, så dersom man har studert der får man lov å føre det på CV-en sin. Hmm… Jeg bor tydeligvis på helt feil plass. Og har tydeligvis studert på helt feil plass. Jeg tror jeg skal starte en ”Ta kunsten tilbake” kampanje, starte mitt eget galleri, og stille ut alt mulig. For det er nærmest umulig å få utstillinger dersom man er ung kunstner. Og jeg hørte en kommentar om at kunst-publikum trenger utdannelse.
Det er kanskje det mest arrogante jeg har hørt. Men det er jo klart – kunst og arroganse går tydeligvis hånd i hånd, og det er noe jeg ikke klarer å gå god for. Man burde kunne lage den kunsten man vil, og like den kunsten man vil, uten at man trenger utdannelse. Og uten at man føler seg høyt hevet over alle andre fordi man jobber med kunst.
