Pusterom # 1

I det siste har jeg hatt følelsen av at jeg ikke klarer å skape noe som helst mer. Som om jeg er fullstendig tom for ideer, uttørket og sprukket. Det er vel unødvendig å påpeke at det ikke er noen spesielt oppløftende følelse. Tankene mine kretser stort sett rundt dette temaet, og konkluderer til stadighet med at jeg er ubrukelig og udugelig. Jeg tror ikke jeg har noe igjen å gi. Alle ideene jeg hadde før er trukket ut av hodet mitt, spyttet på og trampet ned. Jeg får ikke lov å skape mer. Jeg er ødelagt av utdanning og skoler. Det er ingenting igjen der det før var en brønn. Nå er det en ørken. Nå er der bare aske og vind. Og ingenting annet. Og det er ingenting jeg kan gjøre med det, annet enn å se på det. Vinke farvel til kreativitet og håp, vinke farvel til det som engang var meg, til det som kunne forme meg, forme min fremtid, mitt liv. Hva skal jeg gjøre dersom ingenting av det kreative fungerer, når skapertrangen har forsvunnet, har gjemt seg, hva skal jeg gjøre? Og hvem kan hjelpe meg? Ingen jeg vet om. Jeg tror ikke det finnes noe håp for å finne det igjen. Bare dette, kanskje det hjelper. Jeg skriver, og det er en form for skapelse, men jeg skaper bare mine dager, gjenskaper bare virkeligheten slik jeg ser den akkurat nå, og gjelder det som en kreativ handling? Jeg tviler litt, men kan aldri være sikker. Alt jeg vet er at det tilbyr meg et pusterom.