Pusterom # 2

Jeg begynner å lure på om inspirasjonen min har begynt å komme tilbake. Ting føles litt lysere, og det føles lettere å skape ting. Det er en vidunderlig følelse. Som om jeg våkner fra en forferdelig lang søvn i et varmt rom med veldig tung løft, og endelig får åpnet vinduet og flerret av meg dynen. Deilig.

Dessverre er jeg ikke i stand til å leve av kreasjonene mine, så jeg ser meg om etter jobber, men av 486 annonser var det ingen som passet meg. Jeg er registrert som arbeidssøker på NAV.no, men får ikke ført inn alt jeg har gjort på CV-en min der, siden kunstskole tydeligvis ikke er utdanning, og utsmyknigsoppdrag samt utstillinger ikke er praksis.
Merkelig det der.
Så CV-en min er langt ifra oppdatert, selv om den burde vært det, og det er ganske så irriterende.
Spesielt irriterende er det siden NAV maser om at jeg må oppdatere den. Ja, tenk det da, jeg hadde gjort det dersom jeg kunne skrive inn utdanning OG LIGNENDE i fritekst, i stedet for å måtte velge det fra bokser. For de er tydeligvis svært mangelfulle. I følge dem finnes ikke kunstskolen i Rogaland, og kunstner er ikke et yrke.
I hvert fall ikke et yrke det er verdt å ta seriøst. Kunsthøyskolen i Oslo, derimot, var et av alternativene, så dersom man har studert der får man lov å føre det på CV-en sin. Hmm… Jeg bor tydeligvis på helt feil plass. Og har tydeligvis studert på helt feil plass. Jeg tror jeg skal starte en ”Ta kunsten tilbake” kampanje, starte mitt eget galleri, og stille ut alt mulig. For det er nærmest umulig å få utstillinger dersom man er ung kunstner. Og jeg hørte en kommentar om at kunst-publikum trenger utdannelse.
Det er kanskje det mest arrogante jeg har hørt. Men det er jo klart – kunst og arroganse går tydeligvis hånd i hånd, og det er noe jeg ikke klarer å gå god for. Man burde kunne lage den kunsten man vil, og like den kunsten man vil, uten at man trenger utdannelse. Og uten at man føler seg høyt hevet over alle andre fordi man jobber med kunst.

Selvportrett

Et selvportrett av et slag.

Litt småplukk

Litt småplukk som jeg begynte på fordi jeg ikke hadde inspirasjon til noe særlig. Inspirert av henna-mønster, noe som sikkert er ganske tydelig. Er ikke sikker på om det er noe særlig fint, men her er den ihvertfall.

Pusterom # 1

I det siste har jeg hatt følelsen av at jeg ikke klarer å skape noe som helst mer. Som om jeg er fullstendig tom for ideer, uttørket og sprukket. Det er vel unødvendig å påpeke at det ikke er noen spesielt oppløftende følelse. Tankene mine kretser stort sett rundt dette temaet, og konkluderer til stadighet med at jeg er ubrukelig og udugelig. Jeg tror ikke jeg har noe igjen å gi. Alle ideene jeg hadde før er trukket ut av hodet mitt, spyttet på og trampet ned. Jeg får ikke lov å skape mer. Jeg er ødelagt av utdanning og skoler. Det er ingenting igjen der det før var en brønn. Nå er det en ørken. Nå er der bare aske og vind. Og ingenting annet. Og det er ingenting jeg kan gjøre med det, annet enn å se på det. Vinke farvel til kreativitet og håp, vinke farvel til det som engang var meg, til det som kunne forme meg, forme min fremtid, mitt liv. Hva skal jeg gjøre dersom ingenting av det kreative fungerer, når skapertrangen har forsvunnet, har gjemt seg, hva skal jeg gjøre? Og hvem kan hjelpe meg? Ingen jeg vet om. Jeg tror ikke det finnes noe håp for å finne det igjen. Bare dette, kanskje det hjelper. Jeg skriver, og det er en form for skapelse, men jeg skaper bare mine dager, gjenskaper bare virkeligheten slik jeg ser den akkurat nå, og gjelder det som en kreativ handling? Jeg tviler litt, men kan aldri være sikker. Alt jeg vet er at det tilbyr meg et pusterom.

pop-art?

Jeg er ikke sikker på om dette kan kalles pop-kunst, men pop-kultur referansene er der uten tvil. Tegneserier. Dette er en tegneserie, når jeg tenker meg om. En veldig trist en. Ensomheten er altoppslukende, og sånn...

Litt ymse

En skisse til en skulptur/installasjon. Jeg har nettopp sluttet å røyke, og dosen min på medisiner har blitt økt for fjerde gang. Så det blir personlig. Og treffer nok sannsynligvis bare et svært marginalt publikum. Jeg vet ikke engang om dette kan klassifiseres som kunst. Jeg synes ikke den er videre vakker, men jeg legger den ut fordi om, og krysser fingrene for at jeg klarer å gjøre noe bedre ut av denne ideen.